Løkens høyborg

Sniken Mortens frekke forsøk på å endelig fravriste Fremad adelen oppskriften på dens uovertrufne og småfrekke Soupe a l’loignon er vellykket.
Tenk å utnytte sin posisjon i Nordstafetten på en slik nedrig måte...

Oppgaven lød:
Gi oppskrift og fremgangsmåte på en himmelsk rettsom bl.a.inneholder :rød løk, hvit kepaløk og grønn eller rød chillipepper (eller hvitløk)Hver lille ingrediens utløser en liten betraktning om f.eks.livet på Storhaug, Stavanger, Dykking, RepublikanereEllerForÅSiDetEnkelt: Utløser en liten betraktning om hva som helst.

Når Morten på Mitt liv, min kone, min hund og jeg rett og slett krever oppskriften på Fremads egen Soupe a l’oignin, så er det bare å levere. Den skulle egentlig være litt hemmelig, men der har du det. Ingenting er hellig i denne tidsalder.

Løksuppe er en underlig ting, den er liksom både litt chic (den er jo fransk), men samtidig veldig åttitall (det var jo da venninnene til mødrene våre serverte den slags i ”foreningen”, ikke min mor da, hun var selvfølgelig ikke med i noen ”forening” og følgelig heller ikke særlig opptatt av hva som var moderne å servere damene…men allikevel).

I mine korte måneder blant fiffen på Rivieraen ble jeg servert mang en god løksuppe. Dette er, eller var, fiffens favorittrett sånn litt utpå kvelden når man skal være ”rural og ekte”.
For eksempel på tur i Svenskekungens gamle Colin Archer. Jeg, utstyrt med verdens største gnagsår og derfor iført mine trofaste Birchenstock-sandaler, endte opp som eneste kvinne med fottøy om bord. Alle de fjonge damene i paljetter måtte ta av seg stillettene på brygga. Akk, jeg er så verdensvant. Klart jeg kunne sko meg for anledningen…

Nåvel – fransk løksuppe, eller Soupe a l’oignon som vi innsidere velger å kalle den, er kanskje umoderne og litt sløvt, men det er enkelt, knallgodt og perfekt for en kald og sur høstkveld. Så lenge tilgangen på god vin er upåklagelig, skinner smilene om kapp med suppedråpene på haka. Garantert.

Hvis man skal lage løksuppe til en fire-fem personer, så starter man med ca 750 gram løk. Jeg pleier å bruke en skjønn blanding av kepaløk, rødløk og sjalottløk. Ikke fordi det er spesielt mye bedre enn å kun bruke kepa, men som regel har vi rett og slett ikke nok i huset og må fylle på med det vi har for hånden, men også fordi det ser litt kulere ut med litt fargevariasjon i suppen. Den er jo utrolig grå og trist i utgangspunktet.
Nå skal det jo sies at når dette har kokt i en times tid så er all løken like trist å se til uansett, men det ser i alle fall litt mer stas ut når du har det i gryta. Uansett – du skjærer 750 gram løk i tynne, tynne skiver.

Grunnen til at jeg alltid mangler løk til løksuppe, pissaladiere og den slags løk-krevende retter, er at vi alltid har masse løk i huset. Dette er jo en selvmotsigelse, men siden vi alltid glemmer å endre bestillingen på Håpet får vi store løk-leveranser annen hver uke. Dette betyr igjen at vi alltid tror at vi har huset fullt av løk og aldri supplerer fra butikken. Når jeg så skal sette i gang og ”bruke opp all løken” viser det seg nesten uten unntak at vi har for lite…. Forstå det den som kan – men 750 gram løk er MYE løk.

Jeg burde selvfølgelig prøve litt ramsløk i suppa siden vi tross alt bor et steinkast fra Ramsvik. Ramsvik har visstnok fått navnet sitt fordi det vokste uendelige mengder vill ramsløk her, men vi har faktisk bare hatt ramsløk på Fremad en eneste gang, og den bunten kjøpte vi på torget for tjue kroner. Dette var en sommerdag og da tenker man ikke akkurat ”Mmmm…løksuppe, det hadde vært knallgodt”. Men har du ramsløk i hus: prøv! Det er sikkert godt.

Uansett – for å lage en skikkelig god løksuppe må man ha god oksekraft. Denne kan man koke selv etter alle kunstens regler, eller gjøre som oss (hvis man er så heldig å bo i Stavanger): stikke ned på Idsøe å kjøpe en liter. Idsøe er en vederkvegelse for matglade siddiser, og er på mange måter det som skiller by og land, villmark og sivilisasjon, mennesket fra dyrene, ja, i det hele tatt: en vederkvegelse.

Kok opp en liter oksekraft (Hvis du som oss er så heldig å ha en makalaus induksjonstopp er det ikke nødvendig å sette kraften på ennå, men gjør det allikevel så er det gjort. Kald kraft er en skikkelig uting, og har ingenting i løken din å gjøre.) Hold kraften god og varm, mens du bretter opp armene og tar fatt på selve jobben.

Smelt 50g smør i en stor gryte (du skal ha plass til hele suppen i gryta, så en liten literkjekkas holder ikke her).
Smør er en av Lillejentas store gleder i livet. Det er enkelte ting Fremads yngste beboer kan spise helt ubegrensede mengder av. Smør er definitivt en av dem. ”Eg kan smøra sjøl” sier hun, og deiser på en kladd på størrelse med Jostedalsbreen. Smørøyet i grøten hadde fylt hele skålen hvis det var opp til henne – ”om jeg vil ha grøt med sukker, kanel og smør? Ja, takk, alle tre, men det er egentlig ikke så farlig med grøten”. De øvrige supergodiselementene i Jennys diett er blant annet: oliven, tørkede bringebær, avocado, kokt lammekjøtt og alt som er på mammas tallerken.

Når smøret er smeltet har du i all løken og ca 2 ts sukker.

Jeg glemte sukker på listen over Jennys favoritter. Det vil si hun er egentlig ikke så opptatt av sukker, men hun blander begrepene og kaller salt ”sukker” – og salt! Det er hun glad i. Her er det beinharde restriksjoner selvfølgelig, men jeg antar at det er Øvre Fremads nesten totalt saltfrie kosthold som krever sitt – barnet er nok rett og slett litt saltfattig.

Skru ned varmen og stek løken på svak varme i 20-30 minutter til den er myk (og ser litt uffen og guggebrun ut). Rør om av og til – brent løk smaker ille (det gjør jo egentlig ikke det, men i løksuppe blir det feil).
Når løken er mør og fin rører du inn ca 2 ts hvetemel.
Huff, enda en ting jeg glemte på listen. Jenny er selvfølgelig i stand til å ”maule” mel. Usj. Hvetemel er forøvrig en ting som plager meg nesten daglig. Ikke det at jeg reagerer på hvetemel, nei, jeg er heldigvis befriende fri for matallergier (bortsett fra at jeg ikke tåler boksøl, men det er en annen historie). Nei, det som plager meg er prisen, forpakningen og utvalget. Vi kjøper alltid økologiske alternativ hvis de finnes, og økologisk hvetemel finnes for så vidt (og vi kjøper det), men det er mer enn dobbelt så dyrt som ordinært hvetemel, finnes kun i 1 kilos pakninger og det går ikke an å få tak i fint, sammalt hvetemel. Møllere i det ganske land: skjerp dere!

Kok blandingen i ca fem minutter. Rør godt. Her skal ingenting brennes. Brent hvetemel smaker VIRKELIG ille. Brenner du dette, så hiver du alt i bosset og lager bruschetta av baguettene i stedet (ja, det skal selvfølgelig være ostegratinert brød i suppa etterhvert).

Nå er det på tide å ha i kraften, litt salt og en hel haug med nykvernet sort pepper.
Kjepphest: Pepper er ferskvare og SKAL være nykvernet eller knust. De som kjøper malt pepper og har den på hylla i årevis skulle hatt juling og kokeforbud til evig tid. Har du en boks på hylla: kast den NÅ. Sort pepper er verdens kuleste krydder. Det er godt på alt. På jordbær, på iskrem, i kake, i kjeks, i sauser og gryter og salater og, og, og ALT.

Her kommer Fremad vrien: finkutt 2-3 chili (2 røde og 1 grønn blir penest), fjern frøene hvis du ikke vil ha suppen altfor sterk, og sop alt over i suppen. Chilien gjør suppen spenstigere, penere og ikke minst litt mindre ”foreningsaktig”.
Chili er en finfin kamerat, men den kan være litt slem selv mot sine beste venner. Jeg har heldigvis laseroperert falkeblikk og trenger ikke lenger bekymre meg for chilipeprede linser på øyeeplet. Ikke nok med at jeg gjorde det 1 gang, og gråt min modige tårer mens jeg prøvde å lirke linsen ut med mine fortsatt så chiliimpregnerte fingre, men jeg gjorde det faktisk hele 3 ganger. Slow learner?

Et tips – hvis du har mengder av chili på fingrene og glemte at du for eksempel skulle amme et spedbarn: gni hendene godt inn i smør først, tørk av med tørkepapir og vask i kaldt vann. Det fungerer faktisk ganske bra.

Skru opp varmen og kok opp under omrøring (hvis du var flink og leste oppskriften skikkelig og følgelig hadde kokende kraft over løken, så er dette allerede gjort – det koker allerede). Skru ned varmen og la suppen småkoke i 15-20 minutter til.

Nå gjenstår det bare å skjære 1 baguette i tynne skiver, strø en raus neve revet parmesan (og det skal pokker meg være skikkelig parmesan, og ikke noe pulverfjas) over skivene, og gratinere dem kort i ovnen.

Legg en skive i bunnen av hver suppeskål, og la gjestene øse suppe over brødet.

Kort og godt godt. Kanskje ikke så kjempekort, men jaffal godt.

Og Alliene: du er ankermann, og oppgaven sa nesten seg selv: Hva tenkte du de siste sekundene før stafettpinnen kom deg i hende? "Hva føler du nå?" Valgfri øvelse.