Elendighetspost

Etter en høst med mange små og store plager (relatert til alder eller altfor mye jobbing), kulminerte dette natt til tirsdag.

Jeg våknet sånn i tre-tiden, og kunne rett og slett ikke snu meg. Jeg kunne ikke snu meg i sengen. Jeg? Jeg som snur meg så ofte at kallenavnet "tørketrommelen" har blitt brukt.

I mine anstrengelser for å prøve å komme rundt, falt den ene foten ut av sengen. Og der ble den jammen hengende. Til den ble skikkelig kald. Når man i tillegg til å være bundet til å ligge stiv som en stokk på ryggen (erk!), har en isklump av et bein som et anker på den ene siden - da er det på tide å tilkalle hjelp. Det vil si - da er det på tide å si "Ahem, Per Egil?".

Min vakre mann måtte opp av sin lune seng og legge benet mitt på plass, før han med spenstige skritt løp ned trappen og hentet en rosa pille til sin invalide kone. Den rosa gjorde jobben sin, og familien kunne sove videre.

Da jeg våknet igjen i halvsju-tiden, var ryggen heldigvis.... nei, den var ikke det. Den var helt hysterisk vond. Jeg kunne ikke røre meg. Per Egil skulle ta morgenfly til Bergen og jeg måtte på do. Det var ingen vei utenom: mamma måtte stables på beina og morgenflyet kanselleres.

Etter en marerittaktiv klengenedstigning til badet (det ville være løgn å si at jeg tok dette med fatning og bet i meg smerten. Mer uling en biting, for å si det sånn), med påfølgende stabling av ryggvirvlene i en mer vertikal posisjon, løsnet elendigheten litt og jeg kunne innta sofaen.

Nå var tirsdagen en dag i telefonkonferansenes tegn i utgangspunktet, så den som tronte i sofaen med teppe og PC på fanget var undertegnede - ryggpasienten. Det er fordelen og bakdelen med en jobb som min - den kan utføres nesten hvor som helst og når som helst. Det betyr at når kroppen sier fra om at nok er nok, så trenger det faktisk ikke hemme arbeidet....
Bra eller dårlig? Hvem vet.

I dag er alt meget bedre. Og jeg håper at det vil forbli sånn i all overskuelig fremtid.

Sukk.