Madonna reddet med et nødskrik

(Kanskje jeg burde jobbet på desken i en tabloid...?)

Så flott at bildene dukket opp igjen, og så deilig for Munch-museet, kulturministeren og det norske folk. Nå kan vi endelig senke skuldrene og leve livet videre. Den mest berømte av Munch-museets versjoner av Skrik, og en nesten like berømt Madonna er returnert til museet. Nesten uskadd.

New York Times skriver om saken, alle nyhetssendingene viser en gledesstrålende og rørt konstituert Munch-direktør, Blomquist-direktøren spontaninviterer "alle" på champagne for å feire den lykkelige "redningen"... dette er svære greier.

Men er det egentlig så veldig viktig at de kom til rette? Egentlig? Bortsett fra at de nå selvfølgelig er en noe større turistattraksjon enn de var før de forsvant? Er det egentlig så viktig?

Disse bildene finnes i flere versjoner, noen vil til og med påstå at de finnes i bedre versjoner enn de omtalte. De grafiske versjonene er for eksempel minst like gripende...

Bildene er kopiert, sitert, plagiert og kommersialisert. "Skrik" har oppnådd mer berømmelse enn man skulle tro var mulig - små USAnere piler rundt med masker som er direkte inspirert av bildet. Andy Warhol har sitert dem, Francis Bacon har referert til dem, motivene er reprodusert på ballonger, t-skjorter, postkort, gummifigurer og godteposer.

warhol

Trenger vi originalene? Hvem trenger dem? Hvor mye er de i tilfelle verdt?

Jeg trenger dem egentlig ikke.
Munch og bildene hans er en del av oss, uansett.

smertens blomst