Tomt hus og hytte på fjellet.

I natt var jeg alene i huset på nattestid for første gang siden Jenny ble født. Veldig underlig følelse. Jeg har aldri vært spesielt var for å være alene, men i går var det nesten litt hul lyd i huset vårt. Tenk på det.

Per Egil er på londontur i embetes medfør, og kommer ikke hjem før i neste uke, mens Jenny kommer hjem fra Sandnesbesøk allerede i ettermiddag.

Per Egil og jeg er andelshavere i en fjong hytte/leilighet på Sinnes, og i går kveld var det årsmøte i stiftelsen (derav Jennys eksil). Dette skyldes en rekke av tilfeldigheter, men er litt stilig allikevel:
langt tilbake i tid (sånn rett etter krigen en gang) kjøpte en ærverdig elektrobedrift i Stavanger en hytte på fjellet til sine ansatte. Hytten skulle eies og disponeres av velferdsforeningen, og skulle komme alle ansatte til gode (fantastisk fin tanke) uansett rang.

Mange år senere måtte den gamle, lille hytten av en eller annen grunn selges (husker ikke hvorfor, tror det skyldes ekspropriasjon i forbindelse med vannutbygging), og velferden kjøpte en flunkende ny leilighet på et nytt hyttefelt på Sinnes i Sirdalen. Så langt var alt vel. Et intrikat poengsystem og karantenebestemmelser sørget for at hver ansatt skulle ha like betingelser og like stor sjanse for å bli tildelt hytten en solrik påske (at det ville ta ca 50 år å få gitt alle sjansen til å ha hytten en påske ble på en måte litt nedtonet). Hyttekomiteen innkalte til dugnader, og hvert år ble det avholdt årsmøte og søknad om å få dekket årets underskudd ble oversendt bedriften.

Nå viste det seg at den gamle ærverdige elektroforretningen etter hver endret seg både i navnet og i gavnet, og til slutt endte det med at den ene avdelingen ble fisjonert ut i et eget AS som igjen ble solgt til 3.part. Hvem skulle eie hytten??? Den var jo ikke firmaet sin, man kunne vel ikke si at kjøperen av firmaet hadde kjøpt hytten? Og personalet ble jo splittet i to helt forskjellige selskap – hvilken velferd skulle overta den?

Enden på visen ble at man dannet en stiftelse der alle ansatte på et gitt tidspunkt ble tildelt 1 andel hver – og tilfeldighetene ville ha det til at siden vi var ansatt begge to, så endte vi opp med to andeler og er hytteeiere på Sinnes. Og vi takker de edle herrer i det gamle elektroselskapet for en liten ekstrabonus på ca 100 000 kroner basert på tilfeldigheter og flaks alene. Fine greier.

Vi har riktignok aldri vært der (bortsett fra på utsiden en gang da vi besøkte en kollega og familien når vi var på vei til skitrekket), og vi har glemt å sette oss opp på listen hvert eneste år (inkludert i år).

Men det er jo stilig å eie hytte allikevel?