Pratmaker

Jenny er en pratmaker.
Det har hun for så vidt vært helt siden hun oppdaget at stemmebåndene kunne brukes til noe annet enn å hyle kontinuerlig på nivåer oppunder 120dB (da pappa fikk eksem og mamma gikk inn i depresjonene). Hun startet pratingen umiddelbart etter denne oppdagelsen, og har i grunnen opprettholdt et jevnt høyt nivå siden. Det første året var det lange tirader på et språk vi ikke kan, så det var rimelig frustrerende både for henne og for oss, senere - etter at Jenny hadde bestemt seg for å lære norsk siden vi var så utrolig trege – ble ordstrømmene langt mer forståelige, informative og ikke minst underholdende.

I dag krydrer hun hverdagen vår med uttalelser som "unnskyld at eg forstyrre dåkkår altså", "ja, eg ska sova, men eg ska bare fortella deg någe spennande fysst, ska eg det?", "eg tror nok at fredag e fridag når det e helg i mårå, altså, og eg ska i barnehagen ittepå, men fysst ska eg bare sova littegranna, for når det e mårning då komme eg inn te dåkkår, sant, e det greit?".

Utfordringen for den lille frøkenen er at det ikke nødvendigvis er verbale slag venner og venninner i barnehagen ønsker å utkjempe, og da blir den lille mildt sagt litt sjokkert. Hun er av den oppfatning at man kan og skal diskutere det meste, og mer fysiske argumenter som dytting, røsking, slag og spark forstyrrer altfor ofte planen hennes om å argumentere seg til en lettkjøpt seier.

Når dette skjer bruker Jenny stemmen igjen: hun hyyyyyyyyler.

Til alle på Storhaug:
Fortvil ikke, det er ingen hankatt som dør en grusom død – det er bare Jenny som er inderlig fornærmet – igjen.