Hve er i navnet?

Jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig fikk trang til å skrive noe om navneskikk akkurat nå.
Det kan ha vært dronning Sonjas fødselsdagsfeiring (der hoffreporterne stadig refererer til henne som "født Haraldsen"), det kan ha vært innbydelsen til 20 års jubileum for russen på St. Olav (der de fleste jentene så ut til å være ukjente, helt til det slo meg at de må ha skiftet etternavn), eller kanskje det iltre leserinnlegget "Ufordragelig navneskikk" av meningsfelle Aslaug Skjold i Stavanger Aftenblad (dessverre ikke tilgjengelig i nettutgaven).

Eller - egentlig kommer det nok av at en kollega sa "jeg trodde du var gift" når det i en eller annen sammenheng kom frem at Per Egil har et annet etternavn enn jeg.

Uansett - hva får voksne kvinner til å skifte navn midt i livet?
Jeg begriper det ikke. Det finnes mange argumenter for denne underlige skikken, og det eneste argumentet jeg kan forstå meg på (ikke være enig i, men forstå meg på) er argumentet om at det er "koselig at hele familien har samme etternavn". Utover det - nei. Det er en anakronisme fra en annen tid. En tid da kvinnen ble gitt fra sin far og overlatt i sin manns varetekt, og merkelappen ble byttet til å reflektere det nye eierforholdet. Den gang da kvinner ble gravlagt som fru bakermester Hansen, og ingen forventet at hun skulle ha noen identitet utover det.

"Identiteten min ligger ikke i navnet. Det er andre ting som definerer hvem jeg er".
Jo da, men hvorfor skifte hvis det ikke betyr noe?

"Det kunne like godt vært mannen min som byttet. Vi ville at hele familien skulle ha samme etternavn".
Ja, ja, men hvorfor er det da kun 3 prosent av mennene som tar konas navn? Er alle menn utstyrt med penere etternavn enn kvinnene?

"Jeg ville ha samme etternavn som barna".
Ja vel, er det noe i veien for at barna får ditt navn?

"Det er en fin tradisjon".
Jepp, en finfin tradisjon fra den gang da kvinner var objekter som ble overdradd fra en mann til en annen (mot betaling, giveren måtte til alt overmål betale medgift for å bli kvitt henne).

Bortsett fra at det er en gammeldags, unødvendig og totalt uforståelig skikk i et moderne samfunn, er det en uendelig rekke praktiske årsaker til at man skal beholde sitt eget navn - den eneste gangen det kan være praktisk å bytte er hvis man frykter spøkelser fra en dunkel fortid. Da kan det være greit å gli inn i anonymitetens rekker og gå i skjul bak ektemannens penere, stiligere, sjeldnere og mer praktiske etternavn.

Eller gjøre som Sonja og Madonna - kvitte seg med etternavnet totalt.

Å legge ektemannens navn til etter ens eget, er i alle fall snedig. Alle ulempene, og absolutt ingen av de såkalte fordelene. Det må virkelig betegnes som en dårlig handel.

På den andre siden finnes det langt viktigere ting å bruke krefter på. Jeg er helt sikker på at hvis jeg tok en skikkelig vurdering av denne saken opp mot idealet om å velge sine slag med omhu, så ville akkurat denne falle brutalt gjennom. Det ser ut for at agurktiden setter sine spor også her på en ubetydelig liten filleblogg… det er jo nesten litt trist.