fredag, februar 16, 2007

Barneoppdragelse II

Ja, hva gjør man egentlig?

Tja, når "man" i dette tilfellet er meg, et menneske som har relativt lang lunte, men med en kraftig salve dynamitt i enden, da kjefter og smeller man og forsøker å tøyle det verste hvitglødende sinnet....

Og så sitter man på sengekanten og synger "Byssa lull koka kiltele full" og "Må jeg bygge gård", mens man ser på den lille og tenker at det er nå allikevel verdens alleraller fineste og søteste barn man er velsignet med.

Men.
Den lille engelen vil naturligvis heller ikke legge seg til å sove uten kamp selv etter de vakreste om enn litt haltende voggesanger, og irritasjonen bobler igjen og man tramper med sinte steg ned trappene "god natt!".

Og så angrer man seg og tusler opp igjen for å fortelle den lille vennen at man er aller aller mest glad i, og at man er uendelig lei seg for at man ble så sint, og at i morgen, i morgen Da skal vi jammen gjøre mye gøy sammen.

Og så sover engelen så søtt allerede, og man har egentlig lyst til å vekke henne for å si alt det viktige, men man besinner seg og klapper den lille på kinnet, kysser på pannen og hvisker så stille man kan "God natt, lille venn. Mamma er aller aller aller gladest i deg i hele verden".

Og når "man" i dette tilfellet er meg, og jeg ikke har mannen min hjemme hos meg som jeg kan snakke på, så setter jeg meg ned i stuen, tenker litt og ser ut i luften en liten stund.
Sinnet er blåst bort, og jeg skammer meg litt for at jeg enda en gang har latt sinnet løpe av med meg. I morgen - DA skal jeg være tålmodig da. Trassen er jo bare et barns måte å gjøre plass til seg selv i verden.

Jeg kan teorien.