Soupmare on Elm Street

Jeg er et av de få menneskene jeg vet om som ikke liker tomatsuppe noe særlig. Liker og liker forresten, de posesuppene er bare liksom så - eh - triste på en måte. Deprimerte og deprimerende. Og de selvlagde er ikke alltid så grande de heller.

På ElmStreet (arbeidsplassen min grytidlig på det sorte nittitallet) serverte vi tomatsuppe når anledningen bød seg, og den var rett og slett vanvittig god. Det er nok den som har gjort meg til en tomatsuppesnobb, og som har hindret meg i å ta del i andres litt mer beskjedne tomatsuppegleder. Den var rett og slett for god, og andre supper blekner sørgelig i skyggen.

Jeg har riktignok gjort et par relativt vellykkede forsøk, men nei - de holder ikke mål.

I dag forsøkte jeg en ny variant, med anisfrø for anledningen (nok en gang hentet fra Lucullian og litt modifisert):

Finn frem ca 7 dl av din beste grønnsakskraft (eller bland ut grønnsaksbuljong i 7 dl vann - les på pakken). Rør ut 2 ss mais eller rismel i litt av kraften og rør det inn i resten. Kok opp.

Knus 3-4 ss anisfrø og ha det i den kokende kraften.

Flå og kutt grovt ca 1 kg modne tomater og la dem koke ca 5 minutter i litt (litt og litt, fru Blom) olivenolje og kjør hele greia i blenderen noen sekunder.

Ha tomatsausen opp i kraften sammen med 1 finhakket chili og 2 fedd hvitløk. Rør inn 2-3 ss tomatpuré og la det småkoke i 20 minutter.

Server med (friskt, kaldt og filtrert) vann og godt brød.

Var den like god som Elm Street suppen?

Nei, det var den jo ikke.

Men den var veldig god, og vi gleder oss allerede til å varme den opp igjen i morgen når smakene har satt seg skikkelig etter et døgn i kjøleskapet. Det blir godt det.