Plutselig har verden fått omsorg for Pluto, solsystemets minste og fjerneste lille kamerat. Det var kanskje på tide, men oppmerksomheten er dessverre av det negative slaget. Er Pluto en planet?
Dr. Neil de Grasse Tyson, direktør ved Hayden Planetarium som tidligere så slemt har påstått at Pluto nok burde behandles noe annerledes enn de øvrige planetene i solsystemet uttaler i et åpent brev til the Cambridge-Conference Network i 2001:
I am surprised because our exhibit has been in place since opening day, 19 February 2000, and our treatment didn't seem to be newsworthy at the time. I am impressed that people feel so strongly about Pluto that much time and attention had been devoted to it in print and on the air.
Utstillingens mål var å endre lærere og elevers mentale bilde av solsystemet fra en sekvensiell oppramsing av planeter i "rekkefølge" og over til et bilde av et slags landskap med ulike familier med ulike egenskaper:
"Our Planetary System"
Five classes of objects orbit our Sun. The inner terrestrial planets are separated from the outer gas giant planets by the Asteroid Belt. Beyond the outer planets is the Kuiper Belt of comets, a disk of small icy worlds including Pluto. Much more distant, reaching a thousand times farther than Pluto, lies the Oort Cloud of comets."
Dr. Tyson var ingen Pluto-killer.
Det viste seg at han var en vennlig mann med stor omsorg for Pluto, og at han heller enn å degradere den simpelthen hadde et ønske om å oppgradere Pluto fra å være den usleste, fjerneste, mørkeste og kaldeste little sorry excuse of a planet til å bli selveste kongen blant likemenn:
I close with the opinion that a mid-ex style mission to Pluto might resonate much more deeply with the public and with Congress if instead of saying "we must complete the reconnaissance of solar system's planets by sending probes to Pluto," we say "we must begin the reconnaissance of a newly discovered, and hitherto uncharted swath of real estate in our solar system called the Kuiper Belt, of which, Pluto reigns as king."
Så det så.
Et lite apropos (etter Bill Bryson's A short history of nearly everything):
Hvis du tegner Jorden med samme størrelse som en ert på et ark, vil du for å få tegningen din i riktig skala måtte gå mer enn to kilometer bort fra arket for å tegne den mikroskopiske prikken som representerer Pluto.
Når du har tegnet Pluto-prikken, og sitter og hviler føttene etter turen (du hadde sikkert ikke tatt på de gode skoene heller - du skulle jo tegne, da kan to kilometer bli ganske lagt å gå for å tegne en bitteliten prikk), da kan du tenke på at du nå i overført betydning er kommet ca 1/50 000 del på vei mot enden av solsystemet.
Men så langt tror jeg ikke du gidder å gå, gode sko eller ei.
Og så glemte jeg meg ut i ren glede over hvor sykt langt det er å gå til enden av solsystemet og hvor usannsynlig det heldigvis er at jeg noen gang trenger å tenke på det igjen. Tilbake til saken:
Pluto er nå offisielt degradert fra å være en ordentlig planet på lik linje med de åtte andre til å være bare en ussel asteroide... eller tja, rett og slett en isklump?
Jeg holder med Dr. Tyson uansett:
Pluto er fremdeles kongen blant likemenn, så får det bare være om likemennene er snømenn i det ytterste mørke på den ytterste dag.
2 kommentarer:
Jeg syns denne degraderingen er trist. Håper virkelig de ombestemmer seg. Hvorfor kunne ikke Pluto få lov å være en planet? Har den gjort noen noe?
I tillegg får ikke Neptun lenger gleden av, innimellom, å være den planeten som er lengst borte. Sånt er urettferdig og smålig, særlig med tanke på at det er noen små fiselorter av noen kryp som tror de er noe, som har bestemt det.
Grmph!
M:)rten
Nå ser det ut for at dette skammelig kuppet får et etterspill og en omkamp. 424 inbitte celest-mekanikere skal ikke få bestemme hvor mange planeter vi har.
Transneptunsk objekt, du liksom.
Jeg sier som deg, Morten: Grmph!
Legg inn en kommentar