Utropstegn.

Jeg sliter litt for tiden. Jeg har lest Erlend Loe igjen. I Volvo Lastvagnar maner han til kamp mot uvettig bruk av utropstegn, og jeg må beskjemmet innrømme at jeg er en synder.

Først bør man skrive så poengtert at man slipper de håpløse smiley'ene (der synes jeg nok at jeg har en viss suksess, da disse stort sett er reservert msn).

Og (bevisst bruk av konjeksjon som første ord i en setning bare for å poengtere at jeg også kan bryte med normen når jeg føler for det) nå instruerer Loe til begrensning av bruken av utropstegn til der de faktisk hører hjemme: Utropstegn skal brukes etter befalinger og gjengivelse av utrop.

Om Loe eller andre sier "hopp" så behøver man vel ikke hoppe? Nei, det er riktig det.
Men han har rett: det er gått inflasjon i bruken av utropstegn.
Kanskje det er på tide å spare på kruttet? La utropstegnet hvile til det virkelig behøves?

Jeg har bestemt meg for å prøve å frede utropstegnet, gjemme det vekk og ruge litt på det, sånn at når det virkelig gjelder så kan det være blankpusset og sterkt, og nesten litt overraskende i seg selv. Det er jo verdt et forsøk.

Dette betyr at jeg noen ganger føler at jeg er litt kort og lite entusiastisk i mine skriftlige meddelelser. Det er ikke meningen. Dette er ene og alene gramatikalsk motivert, og de som måtte føle seg støtt skulle herved være forsynt med en forklaring.

Det skulle vel være greit.