Øltyver på ferde

Vi har hatt uvelkomne gjester i kjelleren i dag. Ingenting er borte og ingenting er ødelagt.

Vi er ikke av de mest bekymrede i verden, og kjelleren vår er forsåvidt full, men ikke av verdisaker. Derfor er det ikke alltid at vi gidder å låse kjelleren, og heller ikke alltid vi gidder å ta ut nøkkelen hvis vi faktisk har låst. Dette har i grunne gått bra - de eneste tyveriene vi har hatt på Fremad er tomflasker på plattingen og to av Per Egils grønne t-skjorter.

I ettermiddag ble Jenny hentet av mormor og morfar (som hadde med seg laks, skinke, asparges og allslags deilig sommermat).
Jeg kom hjem en time senere, og da jeg skulle ta meg en tur i kjelleren for å hente noe, oppdaget jeg at det sto en ryggsekk på gulvet i vaskekjelleren. Midt på gulvet. Midt i vaskekjelleren.
Ryggsekken er vår, men den var merkelig nok fylt opp med øl. Tuborg. På gulvet ved siden av sekken sto enda en sekspakning Tuborg. Snedig.

Jeg måtte jo spørre mine foreldre om de tilfeldigvis skulle ha plassert øl på kjellergulvet, noe de ikke overraskende benektet.

Senere oppdaget jeg at nøkkelen var forsvunnet også.

Resultatet var at min far dro og kjøpte hengelås og beslag (Yale skal det være) og boltet igjen. Vi kan ikke etablere kjelleren i 111 som noen andres private øldepot. Det går ikke.

Per Egil satt i Aserbadjan og leste Aftenbladet på nett og fant ut at det hadde vært øl og vin robberi i en annen kjeller på Storhaug en times tid senere.

Hvor desperat er man da? Når man suller rundt fra kjeller til kjeller og leter etter pils?

Nåja - jeg kommer ikke inn i kjelleren jeg heller, så her er det ikke mye å hente. Hengelåsen min far hadde montert er umulig å låse opp igjen, så den som må til med vinkelsliper i morgen for å kutte den igjen er meg. Og mobiltelefonen min er innelåst sammen med ølet.

PS: jeg følte meg litt teit når jeg ringte politiet for å informere om tildragelsen, men dette har jeg lært i min ungdom som beboer i Jærgata.