Svartebørsbilletter

Jeg begriper ikke hva all denne ståheien om svartebørssalg egentlig dreier seg om. Dette er en nesten årlig agurk, men denne gangen er det selveste kulturministeren som vifter med sabelen så da er det kanskej grunn til å bekymre seg?

Klart det er kjipt at andre klarer å skaffe seg billetter, og til og med så mange billetter at de kan selge dem videre med fortjeneste. Men er dette egentlig et samfunnsproblem? Er dette virkelig noe en kulturminister skal bruke krefter og kalorier på?

Når det legges ut billetter til større konserter her i landet, så har jeg sjelden tid eller anledning til å sitte klar på telefonen eller på nettet for å skaffe meg billetter direkte. Dette er som regel i arbeidstiden, og siden jeg har en jobb som enkelte ganger faktisk krever at jeg jobber med det jeg er betalt for å gjøre, så begrenser dette seg selv.

Hva er da alternativene?

1. Alliere seg med en arbeidsledig, hjemmeværende eller ferierende venn som kan fikse billetter
2. Kjøpe på svartebørsen for den prisen jeg er villig til å betale

Hvis den arbeidsledige vennen ikke eksisterer står man igjen med ett alternativ, og det er svartebørsen. Selvfølgelig leit for lommeboken min at selgeren skal kreve mer enn billetten kostet, men sånn er det.

Det er nemlig ikke sånn at hvis svartebørsen forbys, så vil det plutselig være enklere for meg å ta meg fri for å prøve å få tak i billetter eller at det på mirakuløst vis blir flere billetter tilgjengelig.

Nei, svartebørssalget må begrenses av arrangøren ved at man legger begrensninger på hvor mange billetter en enkelt kjøper kan få kjøpt, og eventuelt holde tilbake en del billetter til like før arrangementet. Organisert svartebørssalg må kontrolleres av arrangørene, dette er ikke en samfunnsoppgave - det er ikke en menneskerett å gå på konsert eller få billetter til fotball VM.

Et forbud mot videresalg vil også kunne kriminalisere helt vanlige konsertgjengere. Det sier man at det ikke skal, men hvordan i all verden vil de klare å skille på det?

Et eksempel:

Tante Una har lange og late dager, og hun har en ny kjæreste som vi kaller onkel Gip. Tante Una klarer etter mange timer på telefonen å haie til seg to billetter til Pavarotti - den fallerte og tykkfalne tenor - og skal spandere på onkel Gip.

Onkel Gip viser seg å være litt upålitelig og tante Una bestemmer seg for å gi ham på båten.

Tante Una vil ikke gå på konsert alene, og vil heller selge de dyre billettene enn å spandere opplevelsen på den troløse og streifende onkel Gip.
Hun sjekker på finn.no og finner ut at folk faktisk selger billettene sine der. For dobbel pris! Tante Una har fått gode billetter, og setter inn en annonse samme dag.

Den første telefonen kommer allerede noen minutter etter at annonsen er publisert, kjøperen er sjeleglad og tante Una tjener noen kroner. Hun får riktignok ikke oppleve Pavarotti denne gangen, men kjøperen (som jobber og ikke har tid til å sitte på telefonen hele dagen midt i arbeidstiden) er lykkelig over å ha fått sjansen til å ta med seg fruen på konserten (selv om han personlig synes at Pavarotti er kraftig over middagshøyden og burde pensjonert seg for lenge siden, men fruen er nå så begeistret...).

Denne opplevelsen gjør at tante Una kjøper billetter til alle store konserter hun kan tenke seg å gå på. Hun sitter trofast ved telefonen, ligger i kø og hamrer på tastaturet for å få bestilt via WEB. blir det et godt marked på svartebørsen, selger tante Una billettene til høystbydende. Holder prisene seg moderate, går tante Una på konserten selv og nyter et sjeldent øyeblikk med ren lykke...

Er tante Una en svartebørshai? Bør tante Una straffes? Hvorfor er det umoralsk eller slemt av henne å ta ekstra betalt for billettene hvis noen vil betale? Hvorfor bryr Giske seg om dette?

Dette er ikke er samfunnsproblem. Dette er faktisk ikke noe problem i det hele tatt.

Ja, det er kjipt å ikke få billett til drømmekonserten, og det er sikkert urettferdig at kronprinsen kan kjøpe billett på svartebørsen for 10 000 kroner og det har jaffal ikke du råd til, men faktum er:
alle har tilnærmet samme sjanse til å skaffe seg billetter i første omgang, og det blir faktisk ikke flere billetter tilgjengelig hvis man forbyr annenhåndsmarkedet (for det er det det er, billettene er lovlig vare og du bør kunne selge dem videre som du kan selge sykkelen eller brillene dine).

Arrangøren får betalt for alle billettene som er lagt ut til salg, og det er ikke sant at de går glipp av fortjeneste. Man kan ikke miste noe man aldri har hatt. Det er arrangøren selv som setter prisen på billettene, og det er deres egen vurdering av markedet som ligger til grunn. Bommer de og selger for billig får vi et annenhåndsmarked, setter de prisen for høyt får de ikke solgt alle billettene. Sånn er livet - det må de faktisk bare leve med.

Dette er ikke et samfunnsonde - bruk kreftene på noe viktig i stedet! Det er nok av utfordringer på kultursektoren.