Køsnikerhetsekampanje NÅ!

Trond Viggo Torgersen vekket en tiger i meg. En slags vigilantepolititiger med ett eneste mandat ble vekket av en femten minutters innledning om køsniking på Gardermoen:

Jeg skal aldri la frekke køsnikere slippe unna uten høylytt påtale!

Forrige fredag kom endelig sjansen jeg hadde ventet på:

Gardermoen en fredag ettermiddag, milelange køer i sikkerhetskontrollen, svette bein og familie som venter hjemme. Klokken raser i vei, køen kreker seg av gårde - den ene flighten etter den andre blinker "gate closed". Folkemengden lukter stress, irritasjon, kjedsomhet og svette.

Inn fra venstre entrer to middelaldrende, dress og rosaskjortekledde med viktig dokumentmappe og lillefingerringer scenen: de kryper under sperringen og stiller seg foran hele køen. Helt foran! Og mumler.
- "har det så travelt , må nå flyet, blubreblubre...".

Hvor sykt barnslig og håpløst er det? Hvem FAEN (pardon my french) tror de at de er? Hva tror de at de andre 800 står i kø for? Newsflash: ALLE i denne køen skal nå et fly og det skal gå NÅ.

Da står jeg frem med mitt nye og blankpolerte mandat og sier

-"Unnskyld?"

med sterk og klar stemme til den næmeste rosaskjortemannen.
Han overser meg totalt.
Leverer mappen sin til den feige lille soppen i vekteruniform som har bivånet det hele i total stillhet, og jeg "pikker" ham på skulderen.

-"Unnskyld? Dere sniker i køen. Jeg har ikke tillatt dere å gå foran meg og det har ikke de tusen andre heller".

Rosaskjorte overser meg fremdeles. Riktignok litt rød, rødere, rødest i nakken, men allikevel forsøker han å overse meg totalt.

-"Hvem i alle dager tror dere at dere er? Er dere totalt blottet for oppdragelse og normal høflighet?"

Jeg fortsetter irettesettelsen av de brede dresskledde ryggene og de røde nakkene til de forsvinner gjennom sikkerhetsporten, da snur jeg meg og fortsetter med vekterdotten. Ha!

Dotten rister på hodet og sukker litt, og sender mine stålstolpe forsterkede Pierre Cardiner gjennom maskinen... litt mindre kjepphøy med bare føtter, men med kampviljen inntakt og god driv i snakketøyet allikevel.

Var det verdt det? Jeg kjente adrenalinet bruse i årene, pulsen var skyhøy og hele kroppen var i helspenn. Ja! Det føltes bra! Virkelig bra. Og absolutt på sin plass.

En ytterst velkledd og vennlig forretningmann kom bort til meg og sa trøstende

-"du må ikke bry deg, det er alltid sånne folk her, og det er alltid menn og det er alltid samme typen"

mens han smilte oppgitt til meg.

Jeg følte at jeg på sett og vis skyldte ham en forklaring, han hadde jo tydeligvis stor sympati for denne stakkars hysteriske kvinnen som ble så bestyrtet når hun ble stilt overfor virkelighetens kalde ansikt (eller rygger i dette tilfellet) at hun måtte rope ut sin fortvilelse... Jeg forsikret ham om at jeg ikke var lei meg, ikke forventet at de skulle unnskylde seg og tusle bakerst i køen, jeg var ikke personlig fornærmet, og jeg var heller ikke bekymret for å miste mitt eget fly - jeg hadde over 20 minutter til flyet mitt skulle gå - men forsikret ham derimot om at dette var et skinnende blankt og nyslått prinsipp:

Jeg skal aldri la frekke køsnikere slippe unna uten høylytt påtale!

Velkledd og vennlig forretningsmann reagerer akkurat slik han skal:

- "Det skal søren meg ikke jeg heller! Fra nå av er det slutt! "

Og denne oppfordringen lar jeg gå videre til deg:

Si fra, skjell dem ut om du må, og betrakt alle de røde nakkene som en personlig seier for anstendigheten og fellesskapet. Hah!

Og gjenta etter meg:

Jeg skal aldri la frekke køsnikere slippe unna uten høylytt påtale!

Trond Viggo startet kampanjen, la det bli en folkebevegelse til ære for kroppen vår, barneombudet og den generelle folkehelsa. Vi står bak deg, Trond Viggo, i ett og alt, så og si.