Planen var å ta en tur ned på stranden og sole oss litt etterpå, og da jeg tok av meg skoene og lot tærne synke ned i sanden ble jeg som alltid slått av hvor fantastisk den er på dette stedet.
Jeg har vært på en del strender etterhvert, og det er noe helt eget med sanden på Solastranden, det er liksom en helt annen materie. Den er så hvit, så myk, så lun og så deilig at det er nesten interessant nok bare å sitte å klappe på den....
Du må ha vært der for å forstå hva jeg mener. Jeg tror kanskje at Half Moon Keye i Belize hadde like hvit sand, men heller ikke den var helt så silkemyk som solasanden, tror jeg.
Jeg er ikke sikker på om det er helt sant, men det er et kult navn og det var en god anledning til å nevne Belize og en finfin mulighet til å ta med dette geniale bildet fra den lille rare karibiske festen av et land. Får du sjansen, så ta deg en tur!
PS: Jenny har fått et lite camo-ensemble av Pål, med "Major Trouble" midt på brystet. Ganske kledelig og passende for denne litt mindre sjarmerende perioden i hennes liv. Neste uke reiser pappa til Azerbadjan i en hel uke... og mamma gruer seg som en hund til å sloss helt alene med majoren. Takk alle gode feer som oppfant barnehagene: de leve! Hurra! Hurra! Hurra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar