på etterskudd...snart up to date

Jah! Hvor var vi?

Jenny fremstår plutselig som småprikkete, og amatørdiagnosen er klar: den fjerde barnesykdom (eller femte, eller sjette, litt avhengig av hvem som teller). Utslettet skal visstnok ikke klø, men helledussen for en trøtt og utilpass liten knupp vi har hatt de siste dagene...håper, håper, håper på bedring snart. Det er strevsomt for hele familien dette her.

Vinoen ser ut til å ha tatt knekken på muskelkrampene mine, så jeg er i det minste vondtfri i dag (våger meg på et forsiktig hurra!)!

Lørdag hadde vi storfint besøk fra Amerika (slekt denne gang) og utvidet kveldsmatplanen til å omfatte en gjest. En liten tur på Helgø og et dypdykk i fryseboksen resulterte i

Assortert sjømat og grønnsaker på spidd, grillet på grillpanne (vår makalause Alessi) og ferdigstekt i ovn på 150 grader i ca 5 minutter. Servert med en grønn salat, og både hvitløksbrød og focaccia fra Jacobs.

Tidlig i seng og behagelig sent opp...Jenny sov til åtte, så vi sov to timer lenger enn amerikagjesten. Han valgte å starte dagen med en halv pose potetskruer fra Maarud og en liter kaffe (Ali mørkbrent naturligvis).
Når det litt slække vertskapet endelig valgte å dukke opp, ble det heldigvis litt mer orden på ting.

Etter en laaaang gudstjeneste der Kristin oppførte seg upåklagelig (mer enn man kan si om enkelte andre juniorer...) som vi helst vil glemme (bortsett fra selve dåpen da, naturligvis), kjørte vi innom Bru med amerikaneren, hilste på den halte Drarvikingen og reiste videre til farmor på Rennesøy.

Farmor inviterte på middag på Vertshuset på Mosterøy, og velgjødde og fornøyde etter hver vår nydelige fiskesuppe (Jenny fikk pommes frites og brød, men var mest interessert i å trimme voksenfolket), dro vi tilbake til Rennesøy til kaffe og kringle.

Jennys litt lurvete humør besørget en relativt tidlig retrett fra Dronningen blant øyer - og hun har i grunnen fortsatt å være i det lunet hele ettermiddagen og kvelden...

Vi har forsøkt å male litt i kveld, men det blir litt strevsomt når vi skal løpe opp til henne hvert 15. minutt.

Nå er det nok rett og slett god natt for store og små, og forhåpentligvis så er lillejenta en smilende liten sukkerklump i morgen. Håper, håper, håper....